Organiske miljøgifter i marine sedimenter - Sum DDT-nivåer WFS

Tjenestelag som viser summerte konsentrasjoner av pesticidene diklordifenyltrikloretan (p,p’-DDT), diklordifineyldikloretan (p,p’-DDE) og diklordifenyldikloretylen (p,p’-DDD) (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter som samles inn på årlige MAREANO-tokt. Disse har pågått siden 2006. Data fra overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-04 er også inkludert, det samme gjelder prøver for noen stasjoner i pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" i 2020-21.

DDT er en type persistente organiske miljøgifter (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs). Felles for alle POPs er at de brytes meget sakte ned i naturen og kan derfor bevares i sedimenter over lang tid; at de kan tas opp av marine organismer og akkumuleres; og at de har negative effekter på marine organismer. De aller fleste POPs er menneskeskapte og det finnes ikke noen naturlige kilder for disse, mens noen POPs kan også dannes i naturen, men menneskelig aktivitet er likevel vanligvis hovedkilden for disse stoffene i marint miljø. De kan være produsert i store mengder og ender opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene.

Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.