Organiske miljøgifter i marine sedimenter

Nedlastning gjennom Geonorge-portalen ved bruk av handlevognsfunksjonalitet

Nedlastning gjennom Geonorge-portalen ved bruk av handlevognsfunksjonalitet

Webside eller webløsning hvor en etat tibyr nedlastning av data direkte eller gjennom ulike grafiske brukergrensesnitt

Nedlastning gjennom Geonorge-portalen ved bruk av handlevognsfunksjonalitet

Nedlasting gjennom Atom Feed

Nedlastning gjennom Geonorge-portalen ved bruk av handlevognsfunksjonalitet

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av perylen(µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter innsamlet på MAREANO tokt i årene 2006-2019, på overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-2004, og for noen stasjoner i Marine grunnkart i kystsonen i 2020.

Perylen er en type polysyklisk aromatisk hydrokarbon (PAH). PAH består av to eller flere aromatiske ringer og har lav vannløselighet og er derfor i liten grad løst i vannmassene, men knyttet til ulike typer partikler som for eksempel organiske kolloider eller mineralpartikler. Alle PAH er lipofile (løses lett i fett) og kan bioakkumuleres (hopes opp) i mange marine organismer. Eksponering til PAH kan føre til forskjellige skader, siden flere PAH er giftige og kreftfremkallende. I marine sedimenter kan PAH bli bevart i lang tid, og man kan studere trendene i tilførsel av PAH ved å analysere sedimentkjerner.

Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av bromerte flammehemmere av type PBDE (polybromerte difenyl etere) i µg/kg tørrvekt i prøver innsamlet på årlige MAREANO-tokt. Disse har pågått siden 2006. Data fra noen stasjoner i pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" i 2020-21 er også inkludert i datasettet.

PBDE er en type persistente organiske miljøgifter (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs). Felles for alle POPs er at de brytes meget sakte ned i naturen og kan derfor bevares i sedimenter over lang tid; at de kan tas opp av marine organismer og akkumuleres; og at de har negative effekter på marine organismer. De aller fleste POPs er menneskeskapte og det finnes ikke noen naturlige kilder for disse, mens noen POPs kan også dannes i naturen, men menneskelig aktivitet er likevel vanligvis hovedkilden for disse stoffene i marint miljø. De kan ende opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene.

Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av klorerte bifenyler (PCB) i µg/kg tørrvekt i prøver av overflatesedimenter innsamlet på årlige MAREANO-tokt. Disse har pågått siden 2006. Data fra overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-2004, samt for noen stasjoner i pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" i 2020-21, er også inkludert i datasettet.

PCB er en type persistente organiske miljøgifter (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs). Felles for alle POPs er at de brytes meget sakte ned i naturen og kan derfor bevares i sedimenter over lang tid; at de kan tas opp av marine organismer og akkumuleres; og at de har negative effekter på marine organismer. De aller fleste POPs er menneskeskapte og det finnes ikke noen naturlige kilder for disse, mens noen POPs kan også dannes i naturen, men menneskelig aktivitet er likevel vanligvis hovedkilden for disse stoffene i marint miljø. De kan ende opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene.

Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av Nonylfenol-4 (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter innsamlet på årlige MAREANO-tokt. Disse har pågått siden 2006.

Nonylfenol-4 er en type persistente organiske miljøgifter (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs). Felles for alle POPs er at de brytes meget sakte ned i naturen og kan derfor bevares i sedimenter over lang tid; at de kan tas opp av marine organismer og akkumuleres; og at de har negative effekter på marine organismer. De aller fleste POPs er menneskeskapte og det finnes ikke noen naturlige kilder for disse, mens noen POPs kan også dannes i naturen, men menneskelig aktivitet er likevel vanligvis hovedkilden for disse stoffene i marint miljø. De kan ende opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene.

Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av klorerte bifenyler (PCB) i µg/kg tørrvekt i prøver av overflatesedimenter innsamlet på årlige MAREANO-tokt. Disse har pågått siden 2006. Data fra overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-2004, samt for noen stasjoner i pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" i 2020-21, er også inkludert i datasettet.

PCB er en type persistente organiske miljøgifter (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs). Felles for alle POPs er at de brytes meget sakte ned i naturen og kan derfor bevares i sedimenter over lang tid; at de kan tas opp av marine organismer og akkumuleres; og at de har negative effekter på marine organismer. De aller fleste POPs er menneskeskapte og det finnes ikke noen naturlige kilder for disse, mens noen POPs kan også dannes i naturen, men menneskelig aktivitet er likevel vanligvis hovedkilden for disse stoffene i marint miljø. De kan ende opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene.

Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av Dekloran (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter samlet inn på årlige MAREANO-tokt siden 2006.

Dekloraner er meget persistente halogenerte miljøgifter som brukes som flammehemmere, eller oppstår som urenheter i hovedproduktet, dekloran pluss (engelsk: Dechlorane Plus).De regnes som såkalte nye miljøgifter (engelsk: Emerging contaminants) som de siste tiårene blitt vurdert å kunne utgjøre et potensielt miljøproblem. Det mangler regulering, nasjonalt og internasjonalt, for de fleste av disse stoffene, og det er derfor viktig å kunne påvise omfanget av problemet som grunnlag for å oppnå forsvarlig bruk og håndtering av stoffene. Problemet er størst først og fremst i belastede kystområder nær havner og industrielle områder, men også åpent hav kan bli påvirket av de nye miljøgiftene gjennom langtransporterte tilførsler. Miljødirektoratet har tilstandsklasser for enkelte av disse forbindelsene.

MAREANO-programmet har siden 2018 samlet inn data om dekloraner.

Sedimentprøvene for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av antracen (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter innsamlet på årlige MAREANO-tokt. Disse har pågått siden 2006. Data fra overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-2004, samt for noen stasjoner i pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" i 2020-21, er også inkludert i datasettet.

Antracen er en polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH). PAH består av to eller flere aromatiske ringer og har lav vannløselighet og er derfor i liten grad løst i vannmassene, men knyttet til ulike typer partikler som for eksempel organiske kolloider eller mineralpartikler. Alle PAH er lipofile (løses lett i fett) og kan bioakkumuleres (hopes opp) i mange marine organismer. Eksponering til PAH kan føre til forskjellige skader, siden flere PAH er giftige og kreftfremkallende. I marine sedimenter kan PAH bli bevart i lang tid, og man kan studere trendene i tilførsel av PAH ved å analysere sedimentkjerner.

Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av dieldrin (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter innsamlet på MAREANO tokt i årene 2006-2018, og på overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-2004.

Dieldrin er en type persistente organiske miljøgifter (engelsk: Persistent Organic Pollutants, POPs). Felles for alle POPs er at de brytes meget sakte ned i naturen og kan derfor bevares i sedimenter over lang tid; at de kan tas opp av marine organismer og akkumuleres; og at de har negative effekter på marine organismer. De aller fleste POPs er menneskeskapte og det finnes ikke noen naturlige kilder for disse, mens noen POPs kan også dannes i naturen, men menneskelig aktivitet er likevel vanligvis hovedkilden for disse stoffene i marint miljø. De kan ende opp i marint miljø som følge av utslipp, allmenn bruk og diffuse tilførsler. De kan transporteres over hele kloden, langt fra den opprinnelige kilden, med både luft, vann (elver, havstrøm og grunnvann) og levende organismer før de endelig havner i marine sedimenter. Sedimentene kan inneholde oppkonsentrerte nivåer av disse forbindelsene.

Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av Dekloran (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter samlet inn på årlige MAREANO-tokt siden 2006.

Dekloraner er meget persistente halogenerte miljøgifter som brukes som flammehemmere, eller oppstår som urenheter i hovedproduktet, dekloran pluss (engelsk: Dechlorane Plus).De regnes som såkalte nye miljøgifter (engelsk: Emerging contaminants) som de siste tiårene blitt vurdert å kunne utgjøre et potensielt miljøproblem. Det mangler regulering, nasjonalt og internasjonalt, for de fleste av disse stoffene, og det er derfor viktig å kunne påvise omfanget av problemet som grunnlag for å oppnå forsvarlig bruk og håndtering av stoffene. Problemet er størst først og fremst i belastede kystområder nær havner og industrielle områder, men også åpent hav kan bli påvirket av de nye miljøgiftene gjennom langtransporterte tilførsler. Miljødirektoratet har tilstandsklasser for enkelte av disse forbindelsene.

MAREANO-programmet har siden 2018 samlet inn data om dekloraner.

Sedimentprøvene for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.

Tjenestelag som viser konsentrasjoner av antracen (µg/kg tørrvekt) i prøver av overflatesedimenter innsamlet på årlige MAREANO-tokt. Disse har pågått siden 2006. Data fra overvåkingstokt i Barentshavet i 2003-2004, samt for noen stasjoner i pilotprosjektet "Marine Grunnkart i Kystsonen" i 2020-21, er også inkludert i datasettet.

Antracen er en polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH). PAH består av to eller flere aromatiske ringer og har lav vannløselighet og er derfor i liten grad løst i vannmassene, men knyttet til ulike typer partikler som for eksempel organiske kolloider eller mineralpartikler. Alle PAH er lipofile (løses lett i fett) og kan bioakkumuleres (hopes opp) i mange marine organismer. Eksponering til PAH kan føre til forskjellige skader, siden flere PAH er giftige og kreftfremkallende. I marine sedimenter kan PAH bli bevart i lang tid, og man kan studere trendene i tilførsel av PAH ved å analysere sedimentkjerner.

Sedimentprøver for geokjemiske analyser er hentet primært fra områder med finkornete sedimenter både i åpne marine avsetningsmiljøer og kystnære havområder. Prøvetettheten varierer avhengig av lokalisering. Det er større prøvetetthet i fjorder og kystnære områder, mens det i åpne havområder er lavere prøvetetthet.