Det jobber mange smarte mennesker i offentlig forvaltning. Det finnes enda flere smarte mennesker utenfor. Når vi i staten skal gjøre noe, er det derfor lurt at vi tenker høyt og spør dere der «ute» hva dere synes om de tingene vi arbeider med og hvordan vi eventuelt bør gjøre det annerledes. Denne bloggen er ett eksempel på den tankegangen, men det å inkludere omverdenen i utredningsarbeid var ikke nytt da bloggene dukket opp. Høringer er tvertimot en svært gammel --- og svært god --- tradisjon i den norske statsforvaltningen.

Når et departement utreder en lov, en forskrift, en stortingsmelding eller andre tilsvarende ting, skrives det ofte et langt dokument som legges ut på høring. Det at det «legges ut på høring» betyr --- pleide iallfall å bety --- at dokumentet ble sendt ut til alle relevante organisasjoner, institusjoner og bedrifter.

Det er ganske mye arbeid å skrive slike dokumenter, sende dem ut til alle som bør ha, vente på svar, oppsummere svarene, og skrive et nytt forslag basert på alle innspillene; iallfall sammenlignet med det å skrive en bloggpost og lese kommentarene. Nettopp derfor er det fristende å se litt nærmere på hva som egentlig særpreger de sosiale mediene, og prøve å stjele noen av de beste ideene og konseptene så vi kan bruke dem i utredningsarbeidet.

Du lurer kanskje på hvorfor denne teksten er postet på bloggen på data.norge.no, og det kommer jeg snart tilbake til (hint: høringstekster og -uttalelser er også offentlige data som bør være tilgjengelig i maskinlesbare formater). For å komme litt i gang skal jeg skissere noen ulike måter vi kan oppgradere utredningsarbeidet og høringsinstituttet til det jeg litt flåsete vil kalle «Web 2.0-standard».

Rød og grønn fase

Det kan være nyttig å dele inn det faglige utredningsarbeid i to faser. Den første fasen er en «grønn» fase. Her er alt lov. Du kan tenke lenge og grundig før du uttaler deg, eller du kan kaste ut det første som faller deg inn. Noen skriver kronikker, noen twitrer, noen blogger, og noen skriver formelle brev. Noen ganger oppstår denne fasen --- den grønne fasen --- helt av seg selv fordi folk begynner å diskutere et tema. Andre ganger er det et offentlig organ som tar initiativ til debatten gjennom å snakke høyt, skissere noen alternativer og stille gode spørsmål.

Den andre fasen er en «rød» fase. Denne fasen handler om å konkretisere og å si nei til de forslagene som ikke fungerer. Det som kjennetegner den røde fasen er at den er tydeligere og mer strukturert. Man kan si at den røde fasen begynner når departementet publiserer et høringsdokument og ber om konkrete innspill til konkrete punkter.

Utredning 2.0

Den grønne fasen er perfekt for sosiale medier. Dersom et departement skal ta initiativ til en grønn fase er det å stille gode spørsmål, blogge og twitre litt om temaet og invitere til debatt alt som skal til.

En av de største utfordringene vi (som samfunn) har med sosiale medier å få oversikt og følge med på alt som sies, fordi det sies så mye så mange forskjellige steder. Derfor kan det være lurt å etablere en felles hashtag på Twitter, og oppfordre alle som skriver om temaet til å «si ifra» om det på en eller annen måte. Det viktige er at det finnes en eller annen oversikt over de ulike innspillene som har kommet inn, eller at det finnes noen spesifikke ord man kan søke på for å finne det som er foreslått.

Den røde fasen ligner mer på den tradisjonelle høringsprosessen. Man publiserer et dokument, og ber om tilbakemeldinger på dette. Også her ligger det et stort potensiale knyttet til å bruke ny teknologi og nye medier. Et mer «moderne» verktøy der det er mulig å legge inn høringsteksten i et strukturert format kan for eksempel åpne opp for at også kommentarene blir levert i et strukturert format. På den måten blir det mulig å sortere kommentarer etter paragrafer eller avsnitt (jeg kan for eksempel si at jeg vil se alle kommentarer som er gitt til avsnitt 1.3.2, etc.), heller enn at alle kommentarer er sortert etter hvem som skrev det (brev fra Margarinfabrikken, brev fra Hakkespettene, brev fra Andeby geologiske selskap, osv.).

Dersom høringsuttalelser blir offentliggjort når de registreres blir det også mulig å «like» en uttalelse, som det heter i Facebook-verden, altså å si seg «enig» i en tidligere uttalelse. Heller enn å få ti organisasjoner til å formulere det samme argumentet på ti forskjellige måter, blir det dermed mulig for ti organisasjoner å støtte det den første organisasjonen skrev.

Dette kan åpenbart spare departementene for mye arbeid, men det å strukturere dokumentene på denne måten kan også bidra til å fremme den offentlige debatten om det som blir kommentert. Ved å sørge for å ha gode og faste URLer til alle ledd i høringsdokumentet og til alle elementene i høringssvarene, blir det mye lettere å diskutere og debattere enn det ville vært uten slike URLer. Anton kan for eksempel kvitre «Her har Hakkespettene et innmari godt poeng (http://netthøring.no/fad/2010-2/hakkespettene/23), men glemmer de ikke bort dyktighet i siste setning?», som Donald kan svare på ved å kvitre «Enig i at Hakkespettene har oversett hell og lykke, noe Margarinfabrikken påpeker her: http://netthøring.no/fad/2010-2/margarinfabrikken/3».

Samtidig er det viktig å sørge for at disse dataene blir gjort tilgjengelige i et maskinlesbart format. Kanskje noen kan lage en forretningsmodell basert på å levere informasjon om hvem som skriver hva til hvilke departement, levert i et hensiktsmessig format. Eller kanskje dataene kan analyseres automatisk for å avsløre hvilke høringsinstanser som har mest og minst innflytelse? Å gjøre disse dataene tilgjengelige i et maskinlesbart format bør være et viktig poeng i det videre arbeidet med netthøringer.

På tide med en konklusjon?

Dersom det jeg har skrevet nå høres ut som et godt kompromiss mellom en rimelig og en ideell fremtidsvisjon, ville konklusjonen sannsynligvis ligget i nærheten av at FAD bør utvikle to ting: For det første bør vi legge til rette for å lage slike oversikter over hva som er sagt og skrevet om et visst tema (Eller bør vi la være? Finnes det allerede verktøy som kan gjøre dette for oss? Er det andre aktører som gjør dette bedre enn et departement?). For det andre bør vi utvikle et netthøringsverktøy som gjør det mulig å legge inn «oppstykkede» høringsdokumenter der det er mulig å kommentere hvert enkelt element. Både høringsdokumentenes elementer og kommentarene bør ha faste og gode URLer.

At vi må lage noe i nærheten av dette er jeg ganske sikker på, men vi er fortsatt i «grønn fase» når det gjelder hvordan dette skal gjøres. Det finnes flere ulike prosjekter med nær samme målsetning som oss i andre land. Er det noen av disse prosjektene vi kan hente fra og se oss fornøyd med? Bør vi utvikle noe eget? Hvordan bør det i så fall settes opp? Hvordan kan vi bekrefte at de som leverer høringsuttalelser kommer fra en gitt etat eller bedrift? Hva har vi glemt?

Dette er --- som seg hør og bør --- en bloggpost med kommentarfelt. Heller enn å oppfordre dere til å komme med kommentarer og innspill vil jeg imidlertid gå så langt som til å si at vi rett og slett trenger deres innspill og kommentarer for å klare å lage en god løsning som kan utnytte ny teknologi til å fornye og forbedre høringsinstituttet.

God sommer!